|
Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India

Melvin

|
|
Tilbake til menyen
Vente og håpeDette har vært en merkelig dag – på mange måter tyngre enn de to foregående. Som om den fulle rekkevidden av dramaet på Haukeland først nå begynner å gå opp for meg. Kanskje det skyldes at vi nå har kommet i kontakt med flere av vennene til de som er rammet, og at alt på den måten har rykket mye nærmere.
Sorgen over det som har skjedd – og frykten for det som kan bli resultatet – kan til og med føles fysisk, omtrent som et lett astma-anfall. Noe i brystet har snørt seg sammen og all pustingen foregår helt oppe i halsgropa. Bare når jeg blir bevisst det, klarer jeg å puste normalt. Mentalt føles det som å jobbe med promille. Hjernen går på krabbegir. Jeg mister stadig tråden, våkner plutselig og oppdager at tankene har fløyet avsted til Bergen.
Nå vet vi litt mer om hva som har skjedd. Bl.a. har vi fått greie på at gårsdagens eneste gode nyhet, at datterens tilstand hadde bedret seg, var desinformasjon. Nok en bekreftelse på at du aldri kan stole på mediene. Tilstanden er fortsatt kritisk for begge. Så vi må fortsatt bare vente og se. Og håpe at den neste beskjeden er en virkelig gladmelding. Vi trenger det, og DE trenger det enda mer!
På en måte er det absurd. Verden er full av elendighet hele tiden, men det stjeler ikke et sekund av oppmerksomheten. Skjebnen til disse to menneskene klarer imidlertid å tilrive seg nesten all min oppmerksomhet. Ja, det skyldes selvsagt at de er en del av min bekjentskapskrets, men ikke bare det. Det er noe mer. De er faktisk ganske enestående, selv innenfor den kretsen.
Som en av venninnene hennes så treffende uttrykte det tidligere i dag: - Hvis rollene var byttet om og jeg hadde blitt utsatt for en ulykke, ville hun antagelig vært på åstedet før ambulansen. Det er akkurat et slikt menneske hun er, og slike vil vi ikke miste – vil ikke, vil ikke, VIL IKKE!
Pappa, 16.09.05 . Tilbake til menyen
|
|