Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Lemmus Lemmus

Når det har blitt smått med skriverier her i det siste, så skyldes det ikke mangel på noe å skrive, men altfor mange andre fora som det MÅ skrives i. En god målestokk på travelhet, er TV-titting. Jo mer TV, jo mindre travel. Fjernsynet fungerer jo som fyllmasse – det tetter det som ellers hadde blitt huller i tiden – vannhull i en ørken av ytre påvirkning.
Vanligvis tar jeg opp fire timers TV fra NRK hver fredag og ser det utover i uka, når anledningen byr seg. De siste par ukene har jeg ikke en gang sett hele ”Beat for beat” før uka er over og en ny fredag står for døren.

Men hva er det som tar så sabla mye tid da? Jeg har jo ikke barn som krever oppmerksomhet en gang. Vel, ikke egne i hvert fall, men i disse dager skal vi revidere ungdomsplanen vår i kommunen og da passer jeg på å mene en masse om andres barn, deres oppvekstvilkår, medbestemmelsesrett i lokaldemokratiet og hvordan vi kan gjøre kommunen vår så god som mulig for de yngre innbyggerne.

Jeg synes det er kjempeinteressant, men det er tydeligvis et ganske uvanlig synspunkt. Det var for eksempel ingen av mine kollegaer i kommunestyret som oppdaget at nytt utkast til ungdomsplan manglet da vi fikk tilsendt sakspapirene for neste møte. Ikke jeg heller, for den delen, men det var fordi jeg hadde bedt om å få den tidligere. Likeledes var det bare 2 av 27 lag og foreninger som gadd å komme med innspill til høringsutkastet. Det er ganske trist, og jeg er redd at det ikke er unikt for min kommune. Jeg sliter nesten med å forstå hvordan folk kan være så lite engasjert, men de fleste andre ser meg nok som en overivrig tulling.

Dette imaget har jeg nok også dratt med meg til andre plasser. Siden jeg selv oppfatter meg som en særdeles myk mann, var det med en viss munterhet jeg observerte at andre inne på Englesiden oppfattet meg som litt skarp i kanten. Det er ikke alltid så lett å se sine egne feil, og jeg håper ingen føler seg støtt av ordlyden i innleggene mine. Jeg ønsker så visst ikke å såre eller fornærme noen.

Hvis noen oppfatter meg som provoserende, så er det imidlertid helt greit. Provokasjoner kan skape engasjement, og det er engasjement jeg er ute etter. Målet med mine innlegg på Englesiden er kort og godt å få så mange som mulig til å gjøre så mye som mulig for de som i framtida vil oppleve det samme som oss – å miste barnet sitt.
Jeg er veldig opptatt av å utvikle foreningen Vi som har et barn for lite til noe effektivt og slagkraftig. Skal man påvirke myndigheter, media og andre som bestemmer hvordan verden ser ut, tror jeg vi er nødt til å organisere oss og kjempe sammen. Mange synes kanskje det er en tafatt og veldig Østlandsfiksert forening, som utretter lite. Mulig det, men mitt poeng er at vi må huske hva foreningen er. Den er ikke noe offentlig råd eller vesen som får godt betalt for å hjelpe deg og meg. Den er deg og meg, og ingenting annet.

Med andre ord, det foreningen kan utrette, er det du og jeg gidder å utrette, verken mer eller mindre. Var det ikke John F. Kennedy som sa ”Don’t ask what your country can do for you, ask what you can do for your country”? Omskrevet til vår situasjon vil jeg kanskje si ”Spør ikke bare hva foreningen kan gjøre for deg, men også hva du kan gjøre for foreningen (og dermed alle de andre som har mistet eller kommer til å miste barn)”.

Hittil har jeg ikke hatt noen avatar på Englesiden, men nå har jeg endelig funnet en som passer (det mangler bare at jeg får somlet meg til å legge den ut). Det er en lemen. En ganske ufarlig sak, men sta og hissig og til tider både irritabel og irriterende. Perfekt, ikke sant? Det er akkurat slik jeg vil være – som en liten stein i skoen ganske enkelt, som hindrer folk i å glemme noen få viktige ting.

Faren ved å være så engasjert, er at man selv glemmer det aller viktigste: Viktoria, Tina og ikke minst William, som straks passerer 21 uker i svangerskapet. Han har forresten fått sin egen lille side. Nå på lørdag, altså den 9.oktober, fikk jeg for første gang kjenne at han sparket inne i magen, og det var innmari deilig! Jeg har ventet lenge på det. Og det er ingen tvil om at jeg trenger noen flere spark også, både i bokstavelig og overført betydning. Ikke minst noen spark for å legge om livsførselen litt og begynne å tilpasse meg et familieliv for tre. For engasjement er et like sterkt rusmiddel som noe annet, og det er lett å bli hekta og vanskelig å bli avvent. Det merker jeg hver gang noen spør meg om hjelp til en ny, viktig oppgave.

Pappa, 12.10.04

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.