Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Skammen

Nok en gang har det blitt litt lenge siden sist jeg skrev noe her. Nå har jeg jo ikke akkurat noen redaktør å forholde meg til, noen som krever et innlegg eller to i måneden, men likevel føler jeg et lite press når det går så pass lenge som dette. Nå kunne det vært lettvint å skylde på sommeren, og si noe om at det finnes da bedre ting å gjøre enn å henge over et tastatur når nettene er lyse og badevannet passerer femten grader. For det gjør det vel? Ja, jeg spør fordi jeg antagelig har hengt mer over tastaturet enn noen gang i disse sommerukene.
Og likevel har det altså blitt smått med nedskrevne grublerier om Viktoria. Men kanskje har jeg tenkt mye, uten å få noe ned på papiret...nei, jeg mener skjermen? Kanskje har det vært vanskelig å komme på noe som ikke er skrevet allerede? Ja, mulig det, og det er jo nok en fristende unnskyldning å gjemme seg bak, men er det sant?
Nei. Jeg skammer meg over å innrømme det, men for å være helt ærlig så har jeg ikke tenkt så intenst på Viktoria de siste ukene. Ikke så mye som jeg bruker å gjøre. Gammel, blaset og kynisk som jeg er, så er det ikke stort jeg skammer meg over lenger, men akkurat dette er et unntak. Dette skammer jeg meg over. For jeg VIL ikke glemme, jeg VIL ikke slutte å kjenne smerten, sorgen og savnet. Jeg vil aller helst lide meg gjennom resten av livet, fordi det er lidelsen som minner meg om hva som VIRKELIG betyr noe.
Men nå sitter jeg altså her da, og ser at hele juli måned har forsvunnet og neimen om sorgen satte særlig preg på den. Jeg blir flau og skamfull og tenker at jeg har sviktet henne ved å ikke bry meg like mye som før. Hva slags udyr er jeg egentlig, som kan tillate meg noe slikt – mot mitt eget barn?
Mens jeg sitter her og gremmes, kommer jeg plutselig på at jeg har opplevd noe lignende før. Jeg husker ikke eksakt når, men det kan ha vært 3-4 måneder etter at Viktoria døde. I begynnelsen stoppet jeg hver kveld, rett før jeg skulle legge meg, foran bildet av henne og kysset det. Hver eneste kveld, og jeg lovte meg selv at jeg skulle fortsette å gjøre det så lenge jeg levde. Det var viktig for meg, for å markere hvor mye hun betydde, og hvor mye jeg savnet henne. Så, plutselig en kveld, da jeg lå under dyna og stirret i taket, slo det meg at jeg ikke hadde kysset bildet av henne denne kvelden. Det var et skikkelig sjokk. Jeg skammet meg over min egen glemsomhet, men ved nærmere ettertanke hadde jeg ikke gjort det kvelden i forveien heller, og jeg fikk store problemer med å finne ut når jeg hadde holdt opp. Det hadde bare skjedd, helt uten at jeg merket det.
Slik er det nå også. Det er ikke noen bevisst beslutning som har gjort at jeg ikke har skrevet ned en eneste liten huskelapp i hele juli. Det har bare blitt sånn, og hvordan skal man tolke det? Har sorgen passert en ny milepæl? Er den over i en ny fase? Kanskje, og det er muligens positivt det. Vi har jo lært at patologisk sorg (og det betyr vel sorg som ikke endrer seg?) er skikkelig ”uffa”. Men det føles litt ”uffa” dette også. Jeg vil jo ikke miste sorgen min. Den er jo alt jeg har. Jeg tror det er på tide å sette seg ned med albumet igjen. Lese det grundig. Se nøye på alle bildene. Rive av noen mentale skorper og årelate sjelen litt igjen. Jeg føler behov for det nå faktisk.

Pappa, 31.07.04

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.