Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Halvannet år

Nok en milepæl er nådd. I dag ville Viktoria blitt halvannet år. Så stor hun ville vært nå! Jeg henfaller lett til dagdrømmer, når jeg tenker på det. Drømmer om alt hun hadde sagt og gjort, hvis hun bare hadde fått leve.

Ofte ser jeg henne for meg som ganske temperamentsfull. Kanskje skyldes at jeg kan være ganske hissig selv, kanskje skyldes det utseendet, med den rødlige luggen, eller kanskje fødselshoroskopet, som la vekt på at hun ville blitt et uavhengig og originalt menneske. Jeg innbiller meg i hvert fall at hun hadde blitt en myndig og viljesterk liten dame. Vi hadde nok fått noe å bryne oss på: Førstegangsforeldre, passe snusfornuftige og beleste, med masse fikse ideer om "riktig" oppdragelse. Jeg hadde antagelig blitt Norgesmester i å svelge kameler. Likevel håper jeg for hennes skyld at vi hadde klart å holde fast ved noen av prinsippene. Alle har det best når reglene er entydige og grensene klare.

På dette tidspunktet hadde vi antagelig hatt en dagmamma/-pappa også. Selv om jeg unner alle barn hjemmeværende foreldre, i hvert fall til de begynner på skolen, er jeg redd vi ikke ville klart å innfri den drømmen selv. Det klarer vi kanskje ikke neste gang heller, men Viktorias ev. søsken vil nok se mer til sine foreldre enn hun selv ville gjort. Hun lærte oss virkelig betydningen av å ha litt mer økonomisk handlefrihet og rom for å bli hjemme utover det første året.

Men det er sjelden drømmene om Viktoria inneholder dagmammaer/-papper og penger. I stedet drømmer jeg om hva vi hadde gjort og lekt sammen. Ville hun hatt noen favorittleker? Kanskje en dukke, men like gjerne noen byggeklosser eller en racerbil, hvis hun hadde blitt den pappajenta jeg håpet og fryktet. Eller hadde jeg kanskje klart å smitte henne med min bok-feber? Ingenting ville gledet meg mer. Jeg drømte ofte om at vi skulle sitte og lese bildebøker hver eneste kveld denne sommeren. Jeg hadde sagt "Se, en brun hest" og Viktoria hadde kanskje samtykket med "Buuun "est" eller noe i den duren. Det må være fantastisk å høre barnet sitt si noe.

Og så skulle vi spist sjokoladeis med cappucino-saus ute på verandaen. Med hver vår skje! Og med masse servietter innen rekkevidde. Etterpå kunne vi sovet middag i hengekøya. Vi skulle plasket litt i vannkanten og bygd sandslott på Sandstangen. Kanskje forsøkt å plukke noen bær, og iallfall testet rutsjebanen nede på SFO.

Men dessverre ble det ikke sånn. Alt Viktoria skulle få, var ni måneder i mammas mage og 308 bevisstløse minutter utenfor. Og vi skulle fått en nesten uendelig rekke av timer med savn, sukk og dagdrømmer. Nå passerte vi nettopp 13.088 timer og hvem vet hvor mange det til slutt vil bli?

Jeg er ingen misantrop. Jeg unner alle, eller iallfall de fleste, all den lykke de kan klare å tilegne seg. Det er dere vel unt, men tilgi meg om smilet mitt blir litt stivt når jeg forsøker å ta del i gleden. En mistral som blåste gjennom Fredrikstad en sen torsdagskveld i fjor vinter, ga meg noen frostskader, og de er ennå ikke leget, selv om to varme sommere har passert. 

Pappa, 12.08.03

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.