Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

De første seks ukene

Denne siden handler om hvordan jeg opplevde tiden fra Viktoria døde til og med påske, da min sykemelding gikk ut. Før du leser dette, så tenk på at hjernen er en blant verdens minst pålitelige lagringsmedium, siden den kontinuerlig bearbeider, og dermed umerkelig men ubønnhørlig endrer, lagret informasjon. Siden dette er skrevet ned flere uker etter at det faktisk skjedde, kan min oppfatning av ting i mellomtiden ha blitt litt fordreid. I grove trekk er det nok likevel til å stole på. 

Viktoria er mitt første barn og jeg var 35 år da hun kom til verden. Jeg hadde gledet meg veldig til å bli pappa, hadde lest en del om barn, lagt masse planer for hva jeg skulle prøve å lære barnet mitt og hva vi skulle gjøre sammen, helt fra spedbarnsstadiet og til langt opp i ungdomsårene. Ikke det at ungen min nødvendigvis skulle "bli no stort", men jeg ville at hun skulle få prøve og oppleve så mye som mulig av alt det vår fantastiske verden har å by på. Jeg ville bare prøve å tilrettelegge MULIGHETENE og så overlate til henne selv å gjøre VALGENE. Da Viktoria ble født, viste det seg imidlertid at jeg ikke klarte å gi henne en eneste mulighet....og hun fikk ikke anledning til å gjøre et eneste valg.

Forventningene mine påvirket nok hvordan jeg reagerte da Viktoria døde. Jeg følte først og fremst at jeg hadde mistet en datter og ikke en baby, hvis du skjønner hva jeg mener. Den framtida som som ble så brutalt forandret da hun døde, var ikke først og fremst målbar i uker eller måneder, men i år. 

Så lenge Viktoria kjempet for livet, følte jeg bare et intenst behov for å absorbere så mange inntrykk som mulig av henne; se henne, ta på henne, lytte til det pleiere og leger sa om henne. Det var som om jeg trodde at jeg ved å samle alle disse inntrykkene kunne flytte henne fra den håpløse situasjonen hun befant seg i og over i en trygg tilværelse inne i mitt eget hode. Denne tilstanden vedvarte en stund etter at hun døde, men fikk etterhvert selskap av en ny følelse; behovet for å fortelle andre hva som hadde skjedd.

Dette ble spesielt tydelig torsdag (dagen etter at hun døde), da jeg for en kort stund forlot sykehuset for å fremkalle noen filmer. Det plaget meg at det var et så enormt gap mellom hvor betydningsfullt dette dødsfallet var og hvor lite det påvirket verden forøvrig. For meg hadde det inntrufne katastrofale dimensjoner, men verden utenfor sykehuset var nesten helt uberørt. En stund ønsket jeg å gå opp på sykehustaket og henge et enormt banner nedover veggen med teksten ”Våkn opp verden, Viktoria er død !”. Det ble heldigvis med tanken. I ettertid har jeg lurt litt på om det er slik hjemvendte Vietnamveteraner følte det; Selv kommer man rett fra en ”krigssone” der det foregår en kamp på liv og død, og plutselig befinner man seg i omgivelser der folk knapt vet at det pågår en krig – det er en ganske bisarr følelse !

Slike tanker ble det imidlertid liten tid til i de første ukene etter at vi kom hjem. Først hadde vi begravelsen å planlegge, og det krevde mer tid enn jeg hadde drømt om, og deretter kastet vi oss omgående over oppgaven med å lage Albumet, der våre dyrebare minner om Viktoria skulle samles. Det ble en tid da vi sov når vi var utslitt og jobbet så fort vi våknet igjen, uavhengig av hva klokka var. Selv om sorgen og savnet lå der nede på bunnen av sjelen, kom den for mitt vedkommende sjelden til overflaten i denne perioden. Hver eneste våkne time svømte jeg formelig i ting som hadde med Viktoria å gjøre, men jeg forholdt meg til dem slik en langsynt person leser en bok; Jeg gransket og studerte dem, men holdt dem hele tiden på en strak armlengdes avstand, og jeg som hadde grått bøttevis av snørr og tårer på sykehuset, tørket helt inn. Det gikk så ”bra”, at jeg nesten begynte å skamme meg over denne evnen til selvkontroll. Var jeg virkelig SÅ iskald, at ikke engang min datters død fikk meg ut av balanse ? Svaret kom i påsken, da vi omsider var ferdige med Albumet.

Vi hadde besøkt noen venner, og hele kvelden hadde vært et eneste langt ”Goddag mann ! Økseskaft !”. Jeg var helt utafor, og klarte ikke å tenke på noe annet enn Viktoria, så på veien hjem kjørte derfor vi innom kirkegården. Og der, ved den lille grava klokka et natt til påskeaften, traff savnet meg plutselig med full tyngde og jeg kjente hvor grusomt det var at jeg aldri, aldri mer skulle få se henne igjen. Hjertet mitt krympet, lik en tom colaboks når den tråkkes flat, og jeg gråt så Viktorias mamma nesten måtte bære meg til bilen. Det var veldig vondt, men etter den natta fikk jeg et mer bevisst forhold til sorgen. For det meste holder jeg den fortsatt på en armlengdes avstand, men nå og da omfavner jeg minnene og klemmer ut den smerten som har hopet seg opp.

Pappa, 28.04.02

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.