Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Mamma forteller

Ja nå er det vel min tur til å skrive noen ord, jeg har bare ikke klart å samle alle tankene og følelsene på ”papiret” før nå.

Nå er det over 7 mnd. Siden Viktoria ble født. Jeg tenker på døgnet som Viktoria levde som om det skulle vært i går, men samtidig kjennes det ut som om det er en lang evighet siden. Timene på oppvåkningsavdelingen har prentet seg inn i hjernen og i hjertet. Jeg våkner opp og skjelver helt ukontrollerbart. Noen kommer bort å sjekker om jeg har blødd mye. Jeg sier ingenting, de sier ingenting. Jeg vet at jeg har fått et barn og at ting skjedde veldig fort de siste minuttene før keisersnittet. Jeg er for redd til å spørre om hvordan det hadde gått, ingen sier jo noe. Jeg tenker også at de må vel lure; hun spør ikke engang etter sitt barn.

Viktoria levde i nesten et døgn, det var så altfor kort, jeg skulle så gjerne hatt noen dager eller uker til så jeg kunne samlet litt flere minner og inntrykk. Jeg fikk ikke høre henne gråte eller se henne smile, jeg fikk ikke oppleve at hun kikket opp på meg eller at hun trengte meg, jeg fikk ikke noen gang mens hun levde vist for henne at jeg ville passe på og beskytte henne mot alt vondt. Jeg kunne ikke si; ”ikke vær redd, mamma passer på deg” jeg kunne bare tenke; ”nå ligger du her og dør, livet ditt glipper mellom fingrene mine, du skal aldri få oppleve noe godt”.

Jeg var sengeliggende den korte tiden vi fikk sammen mens hun levde og også i et døgn etter at hun døde. I tillegg så fikk jeg sterke smertestillende som gjorde at jeg synes det var vanskelig å konsentrere meg. Å gråte var nesten helt umulig p.g.a. smertene i magen.

Å komme på utsiden av sykehuset var som et slag i ansiktet. Inne så gikk det aldri mer enn et kvarter uten at noen kikket inn til oss for å prate eller bare ”sjekke”. Men utenfor var det ikke noen som engang sendte oss et lite medfølende smil. Det var merkelig å se at alt så akkurat ut som da vi gikk inn fire dager tidligere. Jeg ventet nesten at byen skulle ligge øde, men utenfor var det folkesnakk og trafikkstøy. Det var veldig vondt å sette seg inn i en tom bil, å reise fra sykehuset uten noen baby. Dette hadde jeg sett så mye fram til, når vi tre skulle reise hjem til huset vårt der alt sto klart og vi endelig skulle være en liten familie.

Den første mnd. Var alt bare kaos, men samtidig var det mye som skjedde. Vi hadde mye besøk og det manglet aldri omsorg fra alle vi hadde rundt oss og det har vært mange enestående personer som ikke en eneste gang har sagt eller gjort noe ”galt”. Døgnrytmen ble snudd helt på hodet og dagene sneglet seg av sted.

Nå, over 7 mnd. Etter at Viktoria ble født er smerten fortsatt den samme som da hun døde og savnet blir bare større og større. Hver gang jeg innser rekkevidden av hva som virkelig har skjedd, at Viktoria er død og at jeg aldri noen gang skal få treffe henne igjen, får jeg panikk og angst og tenker at det bare er helt sinsykt. Hun er jo min lille datter som jeg skulle tatt hånd om dag og natt i lang tid fremover.

Jeg tenker på henne hver eneste time jeg er våken. Tenk deg at du har et rusk i øyet, da kan du ikke klare å tenke på noe annet før det er ute.

Jeg kjenner meg sterkere nå enn for noen måneder siden og har lært meg å fungere i det daglige. Men det koster av fysiske og psykiske krefter å gå med Plastic Fantastic masken på, for hvor mye kan man utsette andre mennesker for når det gjelder å vise dem hvordan en egentlig har det? De har jo ingen forutsetninger for å kunne klare eller orke å virkelig sette seg inn i denne situasjonen. Da er det enklere for meg å ta på meg klovnemasken (noe man blir veldig flink til etter hvert) og jeg sparer både dem for å ta opp Viktoria som samtaleemne og meg selv for trøstende ord som kanskje virker mot sin hensikt. Jeg har fått høre at ”det var nok en mening med det”. Hvordan kan noen få seg til å tro at jeg kan se noen som helst mening med at Viktoria skulle dø etter 23 timer?? Skal man prøve å forklare, snu ryggen til og gå, eller kan man rope ut og be de om å holde munn inntil de prøver å sette seg selv i en situasjon der et av deres, eller deres eneste barn dør. Vil de da kunne si at ”jo, det var meningen at mitt barn skulle dø”? Jeg tror de hadde holdt munn da. Jeg må heller prøve å anerkjenne smerten enn å lete etter en mening.

Folk er utålmodige og kun de som har opplevd å miste et barn kan klare å forstå hvor lang tid sorgprosessen tar. Jeg trenger forståelse og sympati, medlidenhet derimot har jeg ikke bruk for. Å få høre av andre at de synes jeg er flink og sterk kan gjøre meg ganske oppgitt. Jeg vil ikke være flink, men har liksom ikke så mange alternativer og må bare kave meg videre, men kall meg ikke flink. Noen sier at ”du er så sterk, jeg hadde aldri klart å gjennomgå det samme som deg”. Men hva skal jeg gjøre da? Legge meg ned og dø jeg også? Tanken kan være fristende iblant. Eller er jeg kanskje mindre glad i mitt barn, jeg som er så flink og prøver å gjøre det som blir forventet av meg?

Til å begynne med kunne jeg bli sjokkert over meg selv hvis jeg kom til å le av en ting. Som den dagen begravelsen var og jeg var på legekontoret tidlig på morgenen p.g.a. infeksjonen jeg hadde i snittet. Jeg kan ikke huske hva det var, men både jeg og legesekretæren ble litt forskrekket av min latter over en eller annen bagatell. De fleste forstår nok ikke at min latter kun er for å skjule min sorg. Ja, jeg kan faktisk le, men det er ikke av ekte glede.

Smerten blekner med tiden, har jeg lest. Jeg kan vel sammenligne det med å amputere et bein. Såret vil slutte å blø, men beinet kan aldri vokse ut igjen.

Jeg føler meg ganske avstumpet og synes ikke at det er lett å ha medfølelse med andre som sliter med ”små”, men for dem reelle problemer. Hva har vel det å si når Viktoria ikke engang fikk leve? Det kan føles ganske kunstig og falskt å skulle uttale seg i slike sammenhenger og jeg blir bare distansert og følelsesløs. Hvem kan vel bli sitt ”gamle jeg” igjen etter å ha mistet et barn? Man er merket for livet, og uttrykket ”sørgeår” er vel funnet opp av personer som ikke har mistet barn. Jeg har fått andre prioriteringer og har forandret synet på hva som er viktig og mindre viktig. Egentlig er det veldig få ting som er viktig eller har noen som helst betydning. En egenskap som jeg ikke tror er negativ og som jeg har fundert en del over i det siste er ydmykhet. Man skal ikke ta ting for gitt og som en selvfølge, men sette pris på det man virkelig har (hvis man har noe). Ikke kjefte og gneldre til barna sine for at de ikke oppfører seg som roboter. Et lite øyeblikk med ekte takknemlighet kunne kanskje flere unne seg en gang i mellom. Det er så altfor lett å overse de små tingene som kanskje er de aller beste og mest viktige.

Noen ganger kan jeg faktisk savne meg selv, den jeg var før, da jeg kunne kjenne ekte glede og helt sikkert var en gladere og hyggeligere person å være sammen med. Jeg har ikke bare mistet mitt eneste barn, men jeg har mistet meg selv også. Det er som en elv, det samme vannet renner aldri forbi to ganger.

Viktoria er død, hun mistet alt, hun fikk ikke noe. Jeg har levd livet og antagelig opplevd de beste årene man har i livet. Det vil alltid være en sky på himmelen min, Viktorias himmel har ikke engang en sky, den er alltid svart.
  

"I natt gick döden balansgång på livets tråd - som brast"

ˆFra en svensk minnesideˆ

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.