Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Andre som også er lei seg

Det har vært litt vanskelig å finne inspirasjon til å skrive i det siste. Har hatt det litt travelt og dessuten er kanskje mange av de viktigste tingene sagt. Forleden hørte jeg imidlertid noen andre snakke om sorg, og det de sa rørte meg virkelig.

Personene som snakket var typiske representanter for en stor gruppe mennesker - det er nesten 500.000 av dem her i Norge. Personene hadde besøkt Venke Midtliens utstilling "Rom for sorg" og ble intervjuet på fjernsynet om det de hadde sett. Personene var norske ungdommer og svarene de kom med, var veldig bra. Det er kanskje mer enn man kan si om noen av spørsmålene de ble stilt… Jeg klarer ikke å gjengi svarene deres ordrett, så du som leser dette vil kanskje ikke forstå hvorfor jeg ble så rørt, men i korte trekk var det fordi de prøvde å svare både "riktig" og oppriktig.

Det første spørsmålet de ble stilt, var hva de syntes om sorg, og som rimelig er, svarte alle at de syntes sorg var trist og leit. Så fulgte intervjueren opp med det heller tåpelige "Men kan ikke sorg også være noe positivt ?". Man kunne jo forventet et litt ubehøvlet "Hæ ?!!" som svar på dette - jeg hadde jo i hvert fall reagert slik, men jeg er jo voksen - men ungdommene svarte slik de har lært at man skal svare. "Drøft utsagnet..." står det i stiloppgavene, og alle unge vet at det betyr at man må finne positive og negative sider ved ting - også ved ting som bare har en side, ellers blir det nedsatt karakter. Så de forsøkte høflig med "Jo, det kan nok være litt positivt også...", men uten mulighet til å finne noe eksempel, ofret de det "riktige" svaret og vendte tilbake til det oppriktige "..., men jeg synes det er mest trist !".

Jeg følte meg så maktesløs da vi mistet Viktoria. Da de unge skulle fortelle om personlige erfaringer med sorg, ble jeg imidlertid minnet om at maktesløsheten sikkert er enda verre og mer omfattende når man er ung. Da må man jo også forholde seg til foreldregenerasjonens lunefulle innfall. De fortalte om kjæledyr de ikke hadde fått beholde, om venner de hadde måttet flytte fra og foreldre som hadde skilt seg.

Kanskje ikke de aller største tragediene, vil noen si, men jeg tror ikke det er riktig å bagatellisere disse tingene. Dette var sørgelig nok for de som fortalte historiene. Derfor bør man huske hvilket enormt ansvar man påtar seg når man blir foreldre. I blant unndrar vi oss dette ansvaret og setter vår egen nytelse, karriere og lidenskap foran våre barns ønsker og behov. Da har vi kanskje liten grunn til å klage hvis det blir ensomt og smått med besøk på gamlehjemmet ?

Pappa, 10.11.02

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.