Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Bursdag i annerledesland

For nøyaktig et år siden befant jeg meg på sykehuset i Fredrikstad. Fødselen var i gang. Det vi hadde sett fram til i månedsvis, skulle endelig finne sted. Jeg var spent og forventningsfull. Om bare noen timer skulle vi få treffe vårt barn ansikt til ansikt. Jeg følte bokstavelig talt at jeg sto på startstreken til selve Livet. Alt jeg hadde opplevd hittil var liksom bare forberedelser til den store oppgaven: Det å bli far.

I dag feirer vi Viktorias 1-årsdag. Det er en vemodig dag. Selv om vi har planlagt både kaker, lys og selskap, er det lite glede å spore. Den store oppgaven har vært helt annerledes enn forventet. Egentlig er det vanskelig å skrive om denne dagen. Vanskelig, fordi jeg føler at det er så lite nytt å si, så lite nytt å fortelle. 

Vi kan ikke mimre om om Viktorias første ustøe skritt, hennes først ord eller de første små melketennene. Vi har ingen babysvømming å snakke om, bær- eller soppturer i Baby-Bjørn å tenke tilbake på. Vi har heller ingen framtid å planlegge for Viktoria. Barnevennlige feriemål, kontantstøtte og dagmamma er ting som tilhører de andres verden, de som var så heldige at de fikk beholde sine barn. Noen av dem er foreldrene til barna som Viktoria hadde fått som lekekamerater og medelever på skolen. Noen av dem er foreldrene til de som en gang hadde blitt Viktorias kjærester. Noen av dem har kanskje, uten å være klar over det, mistet sin svigerdatter. Det føles som om en stor grein på familietreet har blitt revet vekk når man begynner å tenke slik.

Det blir litt snørr og tårer når man sitter og skriver disse tingene. Når hverdagen raser forbi, er det lett å fortrenge sorgen, lett å smile av flyktige fornøyelser. Det er ikke fullt så enkelt nå man setter seg ned for å virkelig tenke, når man henter følelsene ut av fryseren og tar seg tid å studere dem litt nærmere. Det har vært et vondt år, men heller ikke helt uten lyspunkter. Fra tid til annen har de dukket opp som St.Hans-ormer i 365-dagers natten.

Jeg tenker spesielt på de fantastiske vennene vi har, og de nye vi har fått i løpet av dette året. Noen av dem er mennesker som kanskje vil følge oss resten av livet. Tanken på dem og den medfølelsen de har vist, gjør meg utrolig rørt. Rørt og litt flau, fordi jeg er usikker på om jeg hadde vært et like godt medmenneske selv, hvis rollene hadde vært byttet om. Hvis dere leser dette, så skal dere i hvert fall vite at dere blir satt utrolig pris på! For oss betyr det så mye at verden ikke glemmer Viktoria, og da er det godt å ha gode venner man kan dele minnene med.

Pappa, 12.02.03

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.